Tanker

Og i mørket samler man seg atter en gang.

Skulle jeg angre meg på mine valg? Om det da har vært opp til meg å velge; det er jo i alle fall min tro. Men når de ble gjort og forseglet, visste jeg hvilket mørke jeg måtte se i?

Hm, jeg undrer meg: hvem skal finne veien til hjertet mitt, når jeg har bygd så mange murer, porter, ganger og haller de må forsere for å finne seg plass ved mine bord?

Dere er ønsket - for bordene er lange og vertskapet storhjertet. Men størst er savnet etter noen ved min venstre side, og jeg vet det savnet kan lede meg vill til tider; en meget unødig vane.

Dog hva skulle jeg ellers gjøre? Forlate tanken om den ene, og være den løse satyr? Det er i alle fall ikke mitt ønske.