Vendepunktet

Et nytt vendepunkt i livet: Oppbruddet.

Nå er det vel uunngåelig, jeg flytter på hybel. Dette betyr selvsagt en total forandring av min til nå så bedagelige livstil; nød er dog den beste læremester, så det blir trolig sunt for meg.

Husk: Jeg har til nå levd godt på min far, og slik har jeg levd alene i et stort hus, med den mat jeg ønsker meg, god vin og altfor mange muligheter til "rekreasjon"; eller latskap som vi også kjenner det som.

Dog nå er ikke dette lengre et hjem, så meget som et oppholdssted. Familien Dahl - som jeg har vokst opp i - er nå så absolutt ikke mere en enhet; men individer. Min far, min søster og meg er ikke lengre i noen familie-konstellasjon da ingen av oss i praksis bor sammen lengre. Det er bare jeg og min far som deler tak i disse dager, men sosial omgang under dette tak mellom oss to er kraftig begrenset.

Så, i og med at jeg ikke er den arbeidsnarkomane demon min far er og således ikke tenker slik som ham, og for den del ikke har særskilt ansvarsfølelse for å rydde opp i bed som var beplantet (og slikt rotet til) før min fødsel, eller en tanke om at jeg bør rydde opp i andres (hans) saker (som jeg ikke har særlig kjennskap til), irriterer jeg til stadighet min far. Han har tross alt ikke mitt ungdommelige sinn og har derfor en helt annen tankerekke; og i tillegg et fryktelige temperament og slik jeg nå ser det manglende evner innen toleranse og dekadanse; sistnevnte er jo den selvsagte konsekvens av overflod, noe han åpenbart ikke kan ha fått med seg.

Ergo, han har nå bestemt seg for å selge huset! Deretter går jeg utifra at han planlegger å flytte sammen med Mari; noe som forsåvidt er greit for meg, så lenge han ikke planlegger at jeg skal flytte med. Jeg ser nemlig en slik familiær-konstellasjon som meget unaturlig for meg selv, da jeg vanskelig ser for meg å bo sammen med min far og Mari, og i det hele tatt får stadig mindre lyst til å bo med min far; jeg har i alle fall erkjent at min videre åndelige utvikling ikke vil ha noen videre fordel av å bo sammen med ham.

Selvsagt, mine kvaler med å flytte sammen med min far og Mari gir meg muligheten til å søke bostipend grunnet særlige forhold. Med åpenhjertighet; mine motforestillinger er reelle og det ville få alvorlige konsekvenser for min mentale helse om jeg måtte flytte sammen med de grunnet avslag på bostipend. Men jeg går med godt mot og håper å kunne unngå slike utfall.

Men ja, med statlig støtte går man med jubel mot en enslig, asketisk hybeltilværelse; fri for andre og med ekstra ansvar; den beste måte - for min del - å få styrket min motivasjon og pågangsvilje med.