Drontheim

Så har en ny fase i tilværelsen begynt for min egen del; fra nå av, og i ukjent tid fremover, vil antagelig Trondheim være den stad jeg ser som bopæl. Så langt opplever jeg det som en ytterst hyggelig by å oppholde seg i, og ser fram til de mange dager som skal tilbringes i dens gater.

Så ser jeg jo faktisk fram til mitt siste år med videregående skole - jeg hadde sett mørkt på å måtte ta siste året på Steinkjer -, og håper inderlig at miljøet på katta er faglig sterkere og sosialt åpnere (muligens er idealet en samfunnsfaglig variant av Inderøya). I tillegg håper jeg å kunne knytte bånd til studentmiljøet, både de samfunnsfaglige og kunstnerene, som mitt søskenbarn Håvard tilhører.

Foruten dette ser jeg også langt mer fram til en tilværelse hvor jeg bor med min søster; som jeg personlig ikke anser for å ha den samme autoritet - være det reell eller imaginær - over meg. Jeg er egentlig i den erkjennelse at jeg ikke har hatt noen slike restriksjoner over meg i de senere år, men min egen tankegang har vel på mange vis forhindret meg i å innse min frihet, og benytte den. Dog, det kan vel stilles tvil ved hvilken frihet det er for den alternative å bo i Steinkjer.

Om jeg nå ikke fortolker meg selv helt feil, kan jeg vel også ha forhåpninger om at forandringen i miljø kan gi grunnlag for en mani av det slag jeg så ofte har erfart. Og som kjent er, så vil det nok øke min produksjon - og kanskje viktigere min sosiale trang; så kan man vel bare håpe at det gamle ordtak er sant, at byluft gjør fri.