Jeg skal erkjenne dette om meg selv og min egen tanke: Den tilhører ingen.
En gjenkjennes ikke om en tenker i mine baner. Det blir så underlig, dette å ikke ha en overbevisning. Det er - helt sikkert - de som tenker slik som meg, et sted der ute, men de er fortsatt ikke lik meg.
Jeg snakker ikke om sannhet, eller sannheter, jeg snakker om meningsløshet. Jeg lar meg fascinere av hver sjel jeg kommer over, hvordan de oppfatter verden; samtidig som jeg skyr dem alle, for det er noe med dem - alltid noe - som jeg kan mislike. Tilbøyeligheter, svakheter, ignoranse: Men størst av alt mangelen. De har ingen svar, ingen fast grunn å tilby meg. Kun overbevisninger. Og jeg er for svak til overbevisninger, jeg forsøker ikke engang å bære en overbevisning. Jeg kaster den til bakken og håner den for dens godtroenhet: Skulle kanskje jeg bære den? Å nei! Slikt ork tar jeg ikke på meg, for jeg betviler det alltid; det er ikke av min vilje.
Så jeg vandrer, tilsynelatende evig, i en ørken av intet og alt. Hvor alt er likt, og hvor sanddyner skifter med vinden. "Gi meg fjell!" lar jeg det lyde, men intet fjell oppstår. Må man virkelig stable sandkorn for sandkorn, for å skape en illusjon av ett fjell?! Håpløst! Illusjonen vil falle ved første vindkast; bevist av historien gang på gang. Skulle mitt eneste håp være å gjøre meg til fjell? En saltstøtte i sandhavet? Mulig...
Når man først har skuet avgrunnen, så er dekadansen forlokkende, da man så vet, at uansett hva man gjør, er det er i avgrunnen man skal - ufravikelig. Som alt det forgjengelige.
lørdag 11. oktober 2008
tirsdag 12. august 2008
Drontheim
Så har en ny fase i tilværelsen begynt for min egen del; fra nå av, og i ukjent tid fremover, vil antagelig Trondheim være den stad jeg ser som bopæl. Så langt opplever jeg det som en ytterst hyggelig by å oppholde seg i, og ser fram til de mange dager som skal tilbringes i dens gater.
Så ser jeg jo faktisk fram til mitt siste år med videregående skole - jeg hadde sett mørkt på å måtte ta siste året på Steinkjer -, og håper inderlig at miljøet på katta er faglig sterkere og sosialt åpnere (muligens er idealet en samfunnsfaglig variant av Inderøya). I tillegg håper jeg å kunne knytte bånd til studentmiljøet, både de samfunnsfaglige og kunstnerene, som mitt søskenbarn Håvard tilhører.
Foruten dette ser jeg også langt mer fram til en tilværelse hvor jeg bor med min søster; som jeg personlig ikke anser for å ha den samme autoritet - være det reell eller imaginær - over meg. Jeg er egentlig i den erkjennelse at jeg ikke har hatt noen slike restriksjoner over meg i de senere år, men min egen tankegang har vel på mange vis forhindret meg i å innse min frihet, og benytte den. Dog, det kan vel stilles tvil ved hvilken frihet det er for den alternative å bo i Steinkjer.
Om jeg nå ikke fortolker meg selv helt feil, kan jeg vel også ha forhåpninger om at forandringen i miljø kan gi grunnlag for en mani av det slag jeg så ofte har erfart. Og som kjent er, så vil det nok øke min produksjon - og kanskje viktigere min sosiale trang; så kan man vel bare håpe at det gamle ordtak er sant, at byluft gjør fri.
Så ser jeg jo faktisk fram til mitt siste år med videregående skole - jeg hadde sett mørkt på å måtte ta siste året på Steinkjer -, og håper inderlig at miljøet på katta er faglig sterkere og sosialt åpnere (muligens er idealet en samfunnsfaglig variant av Inderøya). I tillegg håper jeg å kunne knytte bånd til studentmiljøet, både de samfunnsfaglige og kunstnerene, som mitt søskenbarn Håvard tilhører.
Foruten dette ser jeg også langt mer fram til en tilværelse hvor jeg bor med min søster; som jeg personlig ikke anser for å ha den samme autoritet - være det reell eller imaginær - over meg. Jeg er egentlig i den erkjennelse at jeg ikke har hatt noen slike restriksjoner over meg i de senere år, men min egen tankegang har vel på mange vis forhindret meg i å innse min frihet, og benytte den. Dog, det kan vel stilles tvil ved hvilken frihet det er for den alternative å bo i Steinkjer.
Om jeg nå ikke fortolker meg selv helt feil, kan jeg vel også ha forhåpninger om at forandringen i miljø kan gi grunnlag for en mani av det slag jeg så ofte har erfart. Og som kjent er, så vil det nok øke min produksjon - og kanskje viktigere min sosiale trang; så kan man vel bare håpe at det gamle ordtak er sant, at byluft gjør fri.
tirsdag 8. april 2008
Vendepunktet
Et nytt vendepunkt i livet: Oppbruddet.
Nå er det vel uunngåelig, jeg flytter på hybel. Dette betyr selvsagt en total forandring av min til nå så bedagelige livstil; nød er dog den beste læremester, så det blir trolig sunt for meg.
Husk: Jeg har til nå levd godt på min far, og slik har jeg levd alene i et stort hus, med den mat jeg ønsker meg, god vin og altfor mange muligheter til "rekreasjon"; eller latskap som vi også kjenner det som.
Dog nå er ikke dette lengre et hjem, så meget som et oppholdssted. Familien Dahl - som jeg har vokst opp i - er nå så absolutt ikke mere en enhet; men individer. Min far, min søster og meg er ikke lengre i noen familie-konstellasjon da ingen av oss i praksis bor sammen lengre. Det er bare jeg og min far som deler tak i disse dager, men sosial omgang under dette tak mellom oss to er kraftig begrenset.
Så, i og med at jeg ikke er den arbeidsnarkomane demon min far er og således ikke tenker slik som ham, og for den del ikke har særskilt ansvarsfølelse for å rydde opp i bed som var beplantet (og slikt rotet til) før min fødsel, eller en tanke om at jeg bør rydde opp i andres (hans) saker (som jeg ikke har særlig kjennskap til), irriterer jeg til stadighet min far. Han har tross alt ikke mitt ungdommelige sinn og har derfor en helt annen tankerekke; og i tillegg et fryktelige temperament og slik jeg nå ser det manglende evner innen toleranse og dekadanse; sistnevnte er jo den selvsagte konsekvens av overflod, noe han åpenbart ikke kan ha fått med seg.
Ergo, han har nå bestemt seg for å selge huset! Deretter går jeg utifra at han planlegger å flytte sammen med Mari; noe som forsåvidt er greit for meg, så lenge han ikke planlegger at jeg skal flytte med. Jeg ser nemlig en slik familiær-konstellasjon som meget unaturlig for meg selv, da jeg vanskelig ser for meg å bo sammen med min far og Mari, og i det hele tatt får stadig mindre lyst til å bo med min far; jeg har i alle fall erkjent at min videre åndelige utvikling ikke vil ha noen videre fordel av å bo sammen med ham.
Selvsagt, mine kvaler med å flytte sammen med min far og Mari gir meg muligheten til å søke bostipend grunnet særlige forhold. Med åpenhjertighet; mine motforestillinger er reelle og det ville få alvorlige konsekvenser for min mentale helse om jeg måtte flytte sammen med de grunnet avslag på bostipend. Men jeg går med godt mot og håper å kunne unngå slike utfall.
Men ja, med statlig støtte går man med jubel mot en enslig, asketisk hybeltilværelse; fri for andre og med ekstra ansvar; den beste måte - for min del - å få styrket min motivasjon og pågangsvilje med.
Nå er det vel uunngåelig, jeg flytter på hybel. Dette betyr selvsagt en total forandring av min til nå så bedagelige livstil; nød er dog den beste læremester, så det blir trolig sunt for meg.
Husk: Jeg har til nå levd godt på min far, og slik har jeg levd alene i et stort hus, med den mat jeg ønsker meg, god vin og altfor mange muligheter til "rekreasjon"; eller latskap som vi også kjenner det som.
Dog nå er ikke dette lengre et hjem, så meget som et oppholdssted. Familien Dahl - som jeg har vokst opp i - er nå så absolutt ikke mere en enhet; men individer. Min far, min søster og meg er ikke lengre i noen familie-konstellasjon da ingen av oss i praksis bor sammen lengre. Det er bare jeg og min far som deler tak i disse dager, men sosial omgang under dette tak mellom oss to er kraftig begrenset.
Så, i og med at jeg ikke er den arbeidsnarkomane demon min far er og således ikke tenker slik som ham, og for den del ikke har særskilt ansvarsfølelse for å rydde opp i bed som var beplantet (og slikt rotet til) før min fødsel, eller en tanke om at jeg bør rydde opp i andres (hans) saker (som jeg ikke har særlig kjennskap til), irriterer jeg til stadighet min far. Han har tross alt ikke mitt ungdommelige sinn og har derfor en helt annen tankerekke; og i tillegg et fryktelige temperament og slik jeg nå ser det manglende evner innen toleranse og dekadanse; sistnevnte er jo den selvsagte konsekvens av overflod, noe han åpenbart ikke kan ha fått med seg.
Ergo, han har nå bestemt seg for å selge huset! Deretter går jeg utifra at han planlegger å flytte sammen med Mari; noe som forsåvidt er greit for meg, så lenge han ikke planlegger at jeg skal flytte med. Jeg ser nemlig en slik familiær-konstellasjon som meget unaturlig for meg selv, da jeg vanskelig ser for meg å bo sammen med min far og Mari, og i det hele tatt får stadig mindre lyst til å bo med min far; jeg har i alle fall erkjent at min videre åndelige utvikling ikke vil ha noen videre fordel av å bo sammen med ham.
Selvsagt, mine kvaler med å flytte sammen med min far og Mari gir meg muligheten til å søke bostipend grunnet særlige forhold. Med åpenhjertighet; mine motforestillinger er reelle og det ville få alvorlige konsekvenser for min mentale helse om jeg måtte flytte sammen med de grunnet avslag på bostipend. Men jeg går med godt mot og håper å kunne unngå slike utfall.
Men ja, med statlig støtte går man med jubel mot en enslig, asketisk hybeltilværelse; fri for andre og med ekstra ansvar; den beste måte - for min del - å få styrket min motivasjon og pågangsvilje med.
søndag 2. mars 2008
Mitt Pedagogiske Manifest
Det faller meg slik inn at det arvesølv av tradisjoner Den Norske Skole de siste 11 år har forsøkt å presse på meg byr meg i mot; og av den grunn skriver jeg dette mitt manifest.
Fra og med denne stund erklærer jeg min totale hengivenhet til kunnskapen; men slik jeg oppfatter den! Kunnskap er forståelse og innsikt med viljestyrke og egenkraft; ikke Den Norske Skoles endeløse – og ikke minst sjelsløse – repetisjon og formålsløse lek!
Kan godt være at jeg er en av ytterst få, men jeg nekter å
Den Norsk Skole – hør mitt manifest – jeg har for siste gang sett meg kjed, på alle dine timers drev. Jeg ser nå intet mere håp, endog du irriterer meg ved stadig vekk å skuffe meg med dine timers fjas og mas – som intet sted nå bringer meg.
Kanskje har jeg løpt i fra deg – vet dog ikke hvor på veien – men jeg har min egen løype og vil nok ikke lenger vente på at du en gang skal komme på de stier jeg har valgt.
Så, jeg vil deg fortsatt møte, daglig – slik jeg alltid gjorde. Dog, jeg tar meg nå den frihet: du er ikke lengre herre; bare venn og frende. Så i alle dine fag, hvor jeg ikke ser et jag etter kunnskapstørst å slukke, vil jeg nå bare lunte – gjøre alt hva jeg selv vil, og overse ethvert innspill som ikke tjener mine mål: å bli en Faust for alle år.
Tilgi – du tjente meg engang, men ikke lengre. Nå må jeg heller tenke så, at utdanning er viktig; og selvsagt noe man da ikke kan til andre overlate, men at man selv må ta i hånd; sin egen tanke make.
søndag 24. februar 2008
"Who brings salvation to a redeemer?"
None is so obviously the answer... So the redeemer wander alone.
Is now this what I once choose? What nightmare I have granted myself to experience; what hell I will go through voluntarily, all for terrifying powers. What beast have I made of myself... Bestiae sumus, ut non bestiae simus; true enough, yet a sad consort.
They honour me for my knowledge and say I am a wise, good man. I honour knowledge; I seek it heartily. Scientia potentia est, and I agree! As I agreed long ago...
The offer: Power beyond your imaginations. I took it, without doubt. The price: A weakness. I sacrificed love; which I then perceived as not for me. Regret!
And no, for all those without initiation this will mean little, if anything. Do not believe you understand my thoughts on this page, I just need to get it out. There is nothing simple here; only deep and powerful darkness surpassing the regular depths of mortality...
This is not good. I will surely return to my deepest halls, from where I once more will look with regret upon my own kin - in a degree many of my current fellows have never experienced... Will I ever leave?
Let me waste no time; I should focus on my redemption...
Is now this what I once choose? What nightmare I have granted myself to experience; what hell I will go through voluntarily, all for terrifying powers. What beast have I made of myself... Bestiae sumus, ut non bestiae simus; true enough, yet a sad consort.
They honour me for my knowledge and say I am a wise, good man. I honour knowledge; I seek it heartily. Scientia potentia est, and I agree! As I agreed long ago...
The offer: Power beyond your imaginations. I took it, without doubt. The price: A weakness. I sacrificed love; which I then perceived as not for me. Regret!
And no, for all those without initiation this will mean little, if anything. Do not believe you understand my thoughts on this page, I just need to get it out. There is nothing simple here; only deep and powerful darkness surpassing the regular depths of mortality...
This is not good. I will surely return to my deepest halls, from where I once more will look with regret upon my own kin - in a degree many of my current fellows have never experienced... Will I ever leave?
Let me waste no time; I should focus on my redemption...
torsdag 21. februar 2008
Hyttetur
Da har jeg kommet ned fra hytta i Lierne, hvor jeg, Kristoffer, Liv, Naina, Victoria og Lisa har tilbragt de siste dagene. Dette var såpass vellykket at det allerede nå er utlyst som tradisjon og at vi bør samles i Li minst en gang i året - altså, helst flere.
En lang rekke aktiviteter legger et solid grunnlag for en fortsatt interesse i videreføringen av slike samlinger, og disse er noenlunde som det følgende:
- Sene og lange frokoster (selv om vi uten tvil kan ha forbedring på dette punktet, i alle fall etter min kjennskap til kunsten å spise frokost. Det utvalget av pålegg vi hadde var minimalt - i forhold til det min far klarer å fremstille på enhver vanlig helgemorgen -, men samtidig skal det jo sies at vi tenkte økonomi.)
- Enkle, men gode middager. (Avanserte middager skaper mye oppvask, ergo uinteressant å begynne med slikt).
- Lange netter! Dette har jeg såvidt tenkt på, og foreslår det følgende:
- Vi bør minst ha 1 flaske godt brennevin (whisky, akevitt, cognac) for hver kveld. Pluss en ekstra sånn i tilfelle.
- 2 flasker vin for hver kveld. Dette må selvsagt være gode viner, dog ikke nødvendigvis rådyre viner. Heldigvis bor vi i Norge; polet har et kjempemessig utvalg!
- Godt øl! Ikke nødvendigvis mye, men en halvliter per pers hver kveld om ikke mer.
Med slike mengder av drikke burde vi klare å hygge oss umåtelig gjennom hele perioden, selv om prisen på opplegget blir betraktelig høyere, dog i alle fall ikke uten god grunn!
- HL: Hytte Lekene. En spennende sjukamp som fyrte opp i alles konkurranseinstinkt. Jeg har mine mistanker om at de første lagene blir stående. Det var The Crazy Bananas og Team Tree, henholdsvis bestående av: meg, Kristoffer og Naina, og Lisa, Victoria og Liv. Nærmere detaljer ble nedskrevet i hytteboken, dog jeg kan si så meget som at Team Tree vant i årets leker, og derfor måtte The Crazy Bananas ta den betydelige oppvasken som hadde samlet seg.
- Ingaianere: Inga åpenbarte seg, og av den grunn er vi nå blitt Ingaianere. De fire hellige er: hytta, bamsen, kjærligheten og akevitten, og vi tror på reingarnasjon, hvor man blir gjenfødt i Kvesjøen når man dør. Eneste måte å komme seg ut av reinganeringen er ved å drikke seg til døde på akevitt; da kommer man til hytta.
- 1881: Det er faktisk ufattelig mye underholdning i å ringe 1881 for å få svar på alt hva vi lurer på: som f.eks. hvorvidt Ali kaffe faktisk kurerer gruff, hvor tykk isen på Kvesjøen er, hva jeg burde bli om jeg blir stor, eller ringe 1880 og spørre om hva nummeret til 1881 er. Det er bare noen få eksempler.
Ah, ja, det var en herlig tur og jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg stort til neste gang!
Inga-Yanga!
En lang rekke aktiviteter legger et solid grunnlag for en fortsatt interesse i videreføringen av slike samlinger, og disse er noenlunde som det følgende:
- Sene og lange frokoster (selv om vi uten tvil kan ha forbedring på dette punktet, i alle fall etter min kjennskap til kunsten å spise frokost. Det utvalget av pålegg vi hadde var minimalt - i forhold til det min far klarer å fremstille på enhver vanlig helgemorgen -, men samtidig skal det jo sies at vi tenkte økonomi.)
- Enkle, men gode middager. (Avanserte middager skaper mye oppvask, ergo uinteressant å begynne med slikt).
- Lange netter! Dette har jeg såvidt tenkt på, og foreslår det følgende:
- Vi bør minst ha 1 flaske godt brennevin (whisky, akevitt, cognac) for hver kveld. Pluss en ekstra sånn i tilfelle.
- 2 flasker vin for hver kveld. Dette må selvsagt være gode viner, dog ikke nødvendigvis rådyre viner. Heldigvis bor vi i Norge; polet har et kjempemessig utvalg!
- Godt øl! Ikke nødvendigvis mye, men en halvliter per pers hver kveld om ikke mer.
Med slike mengder av drikke burde vi klare å hygge oss umåtelig gjennom hele perioden, selv om prisen på opplegget blir betraktelig høyere, dog i alle fall ikke uten god grunn!
- HL: Hytte Lekene. En spennende sjukamp som fyrte opp i alles konkurranseinstinkt. Jeg har mine mistanker om at de første lagene blir stående. Det var The Crazy Bananas og Team Tree, henholdsvis bestående av: meg, Kristoffer og Naina, og Lisa, Victoria og Liv. Nærmere detaljer ble nedskrevet i hytteboken, dog jeg kan si så meget som at Team Tree vant i årets leker, og derfor måtte The Crazy Bananas ta den betydelige oppvasken som hadde samlet seg.
- Ingaianere: Inga åpenbarte seg, og av den grunn er vi nå blitt Ingaianere. De fire hellige er: hytta, bamsen, kjærligheten og akevitten, og vi tror på reingarnasjon, hvor man blir gjenfødt i Kvesjøen når man dør. Eneste måte å komme seg ut av reinganeringen er ved å drikke seg til døde på akevitt; da kommer man til hytta.
- 1881: Det er faktisk ufattelig mye underholdning i å ringe 1881 for å få svar på alt hva vi lurer på: som f.eks. hvorvidt Ali kaffe faktisk kurerer gruff, hvor tykk isen på Kvesjøen er, hva jeg burde bli om jeg blir stor, eller ringe 1880 og spørre om hva nummeret til 1881 er. Det er bare noen få eksempler.
Ah, ja, det var en herlig tur og jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg stort til neste gang!
Inga-Yanga!
torsdag 7. februar 2008
Salvation for a redeemer
Saviour, redeemer
Man of souls and fitting scales
Judger of the long gone realms
What toll he take?
What soul he'll mark?
This saviour of souls; too harsh?
Gazing from above, he judge.
He points on that and that,
And yells; "Disregard! Disregard!"
He measure them towards a scale
Not made for mortal men, no nay
Though made for higher kin, the gods
For whom he serves, and rules alike.
Truly takes the height its toll
For he may never be the one
That he once were, and would have been
T'was it not for spirits old
So he sit upon his throne
And holds the sceptre,
sword and crown.
Hoping for one day to find
Salvation in a single mind
Passing by his throne so high
Yet, he wished that mind to pass
Before the dice would fall at last.
Man of souls and fitting scales
Judger of the long gone realms
What toll he take?
What soul he'll mark?
This saviour of souls; too harsh?
Gazing from above, he judge.
He points on that and that,
And yells; "Disregard! Disregard!"
He measure them towards a scale
Not made for mortal men, no nay
Though made for higher kin, the gods
For whom he serves, and rules alike.
Truly takes the height its toll
For he may never be the one
That he once were, and would have been
T'was it not for spirits old
So he sit upon his throne
And holds the sceptre,
sword and crown.
Hoping for one day to find
Salvation in a single mind
Passing by his throne so high
Yet, he wished that mind to pass
Before the dice would fall at last.
fredag 1. februar 2008
The past present future
I have been thinking about what this year will bring since before it started; what did I then know of the coming tidings.
Though, already now I have presented a important point: I have thought about the happenings of this year before it started - just as I this year have to think about what the future will bring, before the future is present.
The tidings have been dark: as I have said for years, the world will change, the western culture will fall. And I strongly believe that will be past before I have found my final rest.
Present actualities change the future we are to live in.
Economic development in the last month suggest that economical power will move towards Asia, where China, India, Russia and Saudi-Arabia is flourishing while the US suffer economical recession.
So, while I doubt we will see the end of the world, we will see the end of the world as we know it. Ideology will change. The only reason democracy has been considered the more successful system of governing, is due to economical growth in democracies. Now remember, the foundation for this growth was lain in periods of feudalism and the following imperialism. Without those two eras of European history, Europe, and thus America, would never have been able to flourish in the manner it has.
Now the tables are changing, we're losing the upper hand. Though I believe Europe will keep a strong positions, though not through the Union. Europe have other strengths, among them rich lands. Though a change in climate could of course change this...
The world is in revolution, once more our civilisation changes drastically: though this time mother nature seems to be poking in our situation.
Not to seem superstitious: though, people in several cultures have foreseen our age as a time of drastical change. And it may be true, couldn't it? Never have we been so many, in such a small world.
Climate is changing - and to any disbelievers, I see the change everyday. The weather hasn't been what it should be: less snow, more sun... Things are getting warmer, the consequences are still unknown to us.
However, I do believe that the world need a sort of balance, and I believe mankind is no master in balancing its actions - nor that we ever will be. Yet, I have to believe our society is in a time of change, as our current situation despises me.
We need to solve the great challenge as I see it: continue the essence of humanism into a age of individual recognition. Whom will redeem us?
Though, already now I have presented a important point: I have thought about the happenings of this year before it started - just as I this year have to think about what the future will bring, before the future is present.
The tidings have been dark: as I have said for years, the world will change, the western culture will fall. And I strongly believe that will be past before I have found my final rest.
Present actualities change the future we are to live in.
Economic development in the last month suggest that economical power will move towards Asia, where China, India, Russia and Saudi-Arabia is flourishing while the US suffer economical recession.
So, while I doubt we will see the end of the world, we will see the end of the world as we know it. Ideology will change. The only reason democracy has been considered the more successful system of governing, is due to economical growth in democracies. Now remember, the foundation for this growth was lain in periods of feudalism and the following imperialism. Without those two eras of European history, Europe, and thus America, would never have been able to flourish in the manner it has.
Now the tables are changing, we're losing the upper hand. Though I believe Europe will keep a strong positions, though not through the Union. Europe have other strengths, among them rich lands. Though a change in climate could of course change this...
The world is in revolution, once more our civilisation changes drastically: though this time mother nature seems to be poking in our situation.
Not to seem superstitious: though, people in several cultures have foreseen our age as a time of drastical change. And it may be true, couldn't it? Never have we been so many, in such a small world.
Climate is changing - and to any disbelievers, I see the change everyday. The weather hasn't been what it should be: less snow, more sun... Things are getting warmer, the consequences are still unknown to us.
However, I do believe that the world need a sort of balance, and I believe mankind is no master in balancing its actions - nor that we ever will be. Yet, I have to believe our society is in a time of change, as our current situation despises me.
We need to solve the great challenge as I see it: continue the essence of humanism into a age of individual recognition. Whom will redeem us?
tirsdag 29. januar 2008
Terminkarakterer
DA har jeg endelig fått karakterene mine for første termin, og de er som følger:
Tysk - 3 (en av de to beste guttene i klassen!)
Historie - 5
KRØ - 4
Matematikk P - 5
Norsk hovedmål, skriftlig - 5
Norsk sidemål, skriftlig - 4
Norsk hovedmål, muntlig - 5
Historie og filosofi - 6
Markedsføring og ledelse - 5
Sosiologi og sosialantropologi - 5
Atferd - G
Orden - G
Yay, akseptabelt om ikke annet.
Tysk - 3 (en av de to beste guttene i klassen!)
Historie - 5
KRØ - 4
Matematikk P - 5
Norsk hovedmål, skriftlig - 5
Norsk sidemål, skriftlig - 4
Norsk hovedmål, muntlig - 5
Historie og filosofi - 6
Markedsføring og ledelse - 5
Sosiologi og sosialantropologi - 5
Atferd - G
Orden - G
Yay, akseptabelt om ikke annet.
lørdag 26. januar 2008
Tanker
Og i mørket samler man seg atter en gang.
Skulle jeg angre meg på mine valg? Om det da har vært opp til meg å velge; det er jo i alle fall min tro. Men når de ble gjort og forseglet, visste jeg hvilket mørke jeg måtte se i?
Hm, jeg undrer meg: hvem skal finne veien til hjertet mitt, når jeg har bygd så mange murer, porter, ganger og haller de må forsere for å finne seg plass ved mine bord?
Dere er ønsket - for bordene er lange og vertskapet storhjertet. Men størst er savnet etter noen ved min venstre side, og jeg vet det savnet kan lede meg vill til tider; en meget unødig vane.
Dog hva skulle jeg ellers gjøre? Forlate tanken om den ene, og være den løse satyr? Det er i alle fall ikke mitt ønske.
Skulle jeg angre meg på mine valg? Om det da har vært opp til meg å velge; det er jo i alle fall min tro. Men når de ble gjort og forseglet, visste jeg hvilket mørke jeg måtte se i?
Hm, jeg undrer meg: hvem skal finne veien til hjertet mitt, når jeg har bygd så mange murer, porter, ganger og haller de må forsere for å finne seg plass ved mine bord?
Dere er ønsket - for bordene er lange og vertskapet storhjertet. Men størst er savnet etter noen ved min venstre side, og jeg vet det savnet kan lede meg vill til tider; en meget unødig vane.
Dog hva skulle jeg ellers gjøre? Forlate tanken om den ene, og være den løse satyr? Det er i alle fall ikke mitt ønske.
mandag 21. januar 2008
O Thou Holiest Beverage: Beer
Logisk årsak til at øl også er bra for oss?
Vel, les dette
: "...And saving the best for last, as explained by Cliff Clavin, of Cheers. One
afternoon at Cheers, Cliff Clavin was explaining the Buffalo Theory to his
buddy Norm. Here's how it went:
'Well ya see, Norm, it's like this... A herd of buffalo can only move as
fast as the slowest buffalo. And when the herd is hunted, it is the
slowest and weakest ones at the back that are killed first. This natural
selection is good for the herd as a whole, because the general speed and
health of the whole group keeps improving by the regular killing of the
weakest members. In much the same way, the human brain can only operate as
fast as the slowest brain cells. Excessive intake of alcohol, as we know,
kills brain cells. But naturally, it attacks the slowest and weakest brain
cells first. In this way, regular consumption of beer eliminates the weaker
brain cells, making the brain a faster and more efficient machine. That's
why you always feel smarter after a few beers."
Vel, les dette
: "...And saving the best for last, as explained by Cliff Clavin, of Cheers. One
afternoon at Cheers, Cliff Clavin was explaining the Buffalo Theory to his
buddy Norm. Here's how it went:
'Well ya see, Norm, it's like this... A herd of buffalo can only move as
fast as the slowest buffalo. And when the herd is hunted, it is the
slowest and weakest ones at the back that are killed first. This natural
selection is good for the herd as a whole, because the general speed and
health of the whole group keeps improving by the regular killing of the
weakest members. In much the same way, the human brain can only operate as
fast as the slowest brain cells. Excessive intake of alcohol, as we know,
kills brain cells. But naturally, it attacks the slowest and weakest brain
cells first. In this way, regular consumption of beer eliminates the weaker
brain cells, making the brain a faster and more efficient machine. That's
why you always feel smarter after a few beers."
søndag 13. januar 2008
En av mine betydeligste utfordringer er kanskje å utøve mine tanker? Ikke bare tenke det, og at ting er slik og slik, men faktisk utøve og ta initiativ til å forandre der jeg kan.
Altså, nå snakker jeg ikke om mine politiske holdninger og tanker, men på et mer personlig plan. Tidligere var jeg jo tydeligvis ganske flink til det...
Det har tross alt bidratt til min utvikling, gjort meg til det jeg er. Jeg tror jeg må fortsette på den linjen, holde meg frampå i stedet for å være avventende. For hva taper man ikke på å holde seg i ro? Sant, jeg er en skyggens mann, men så langt viser erfaring at folk bare skimter meg på mine ferder, så jeg frykter så og si ikke at jeg synes for godt.
Men jeg må stille meg et spørsmål: gir det nok avkastning? Sist jeg hadde en slik periode førte det meg ut i en mørk og sliten avgrunn, men var det ikke det også grunnet min daværende ro på visse områder? Kanskje vil det være en forskjell denne gang, en avgjørende forskjell som muliggjør mitt oppdrag?
"Who brings salvation to a redeemer?" Kanskje det er som jeg en gang trodde, at tjenesten er betaling nok. Men jeg tror jeg må ha et tillegg: så fremt resten er i balanse.
Så... Hey ho, hey ho, and of to work we go.
Altså, nå snakker jeg ikke om mine politiske holdninger og tanker, men på et mer personlig plan. Tidligere var jeg jo tydeligvis ganske flink til det...
Det har tross alt bidratt til min utvikling, gjort meg til det jeg er. Jeg tror jeg må fortsette på den linjen, holde meg frampå i stedet for å være avventende. For hva taper man ikke på å holde seg i ro? Sant, jeg er en skyggens mann, men så langt viser erfaring at folk bare skimter meg på mine ferder, så jeg frykter så og si ikke at jeg synes for godt.
Men jeg må stille meg et spørsmål: gir det nok avkastning? Sist jeg hadde en slik periode førte det meg ut i en mørk og sliten avgrunn, men var det ikke det også grunnet min daværende ro på visse områder? Kanskje vil det være en forskjell denne gang, en avgjørende forskjell som muliggjør mitt oppdrag?
"Who brings salvation to a redeemer?" Kanskje det er som jeg en gang trodde, at tjenesten er betaling nok. Men jeg tror jeg må ha et tillegg: så fremt resten er i balanse.
Så... Hey ho, hey ho, and of to work we go.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
