Mitt Pedagogiske Manifest

Det faller meg slik inn at det arvesølv av tradisjoner Den Norske Skole de siste 11 år har forsøkt å presse på meg byr meg i mot; og av den grunn skriver jeg dette mitt manifest.

Fra og med denne stund erklærer jeg min totale hengivenhet til kunnskapen; men slik jeg oppfatter den! Kunnskap er forståelse og innsikt med viljestyrke og egenkraft; ikke Den Norske Skoles endeløse – og ikke minst sjelsløse – repetisjon og formålsløse lek!

Kan godt være at jeg er en av ytterst få, men jeg nekter å la Den Norske Skole bryte sine løfter – blant dem et om tilpasning. Så! Med bravur, her er min tilpasning: jeg kaster av meg skolens øk og frir meg – ved min egen rett som individ – og stiller den som likemann, og slik vil jeg nok se den an som lite mer enn spøk og faun, når jeg stiller den til veggs med navn som Homer, Goethe – og Sa’di.

Den Norsk Skole – hør mitt manifest – jeg har for siste gang sett meg kjed, på alle dine timers drev. Jeg ser nå intet mere håp, endog du irriterer meg ved stadig vekk å skuffe meg med dine timers fjas og mas – som intet sted nå bringer meg.

Kanskje har jeg løpt i fra deg – vet dog ikke hvor på veien – men jeg har min egen løype og vil nok ikke lenger vente på at du en gang skal komme på de stier jeg har valgt.

Så, jeg vil deg fortsatt møte, daglig – slik jeg alltid gjorde. Dog, jeg tar meg nå den frihet: du er ikke lengre herre; bare venn og frende. Så i alle dine fag, hvor jeg ikke ser et jag etter kunnskapstørst å slukke, vil jeg nå bare lunte – gjøre alt hva jeg selv vil, og overse ethvert innspill som ikke tjener mine mål: å bli en Faust for alle år.

Tilgi – du tjente meg engang, men ikke lengre. Nå må jeg heller tenke så, at utdanning er viktig; og selvsagt noe man da ikke kan til andre overlate, men at man selv må ta i hånd; sin egen tanke make.