Å vandre i ørkenen

Jeg skal erkjenne dette om meg selv og min egen tanke: Den tilhører ingen.

En gjenkjennes ikke om en tenker i mine baner. Det blir så underlig, dette å ikke ha en overbevisning. Det er - helt sikkert - de som tenker slik som meg, et sted der ute, men de er fortsatt ikke lik meg.

Jeg snakker ikke om sannhet, eller sannheter, jeg snakker om meningsløshet. Jeg lar meg fascinere av hver sjel jeg kommer over, hvordan de oppfatter verden; samtidig som jeg skyr dem alle, for det er noe med dem - alltid noe - som jeg kan mislike. Tilbøyeligheter, svakheter, ignoranse: Men størst av alt mangelen. De har ingen svar, ingen fast grunn å tilby meg. Kun overbevisninger. Og jeg er for svak til overbevisninger, jeg forsøker ikke engang å bære en overbevisning. Jeg kaster den til bakken og håner den for dens godtroenhet: Skulle kanskje jeg bære den? Å nei! Slikt ork tar jeg ikke på meg, for jeg betviler det alltid; det er ikke av min vilje.

Så jeg vandrer, tilsynelatende evig, i en ørken av intet og alt. Hvor alt er likt, og hvor sanddyner skifter med vinden. "Gi meg fjell!" lar jeg det lyde, men intet fjell oppstår. Må man virkelig stable sandkorn for sandkorn, for å skape en illusjon av ett fjell?! Håpløst! Illusjonen vil falle ved første vindkast; bevist av historien gang på gang. Skulle mitt eneste håp være å gjøre meg til fjell? En saltstøtte i sandhavet? Mulig...

Når man først har skuet avgrunnen, så er dekadansen forlokkende, da man så vet, at uansett hva man gjør, er det er i avgrunnen man skal - ufravikelig. Som alt det forgjengelige.